Juni år 2000: Jeg deltar i sykkelløpet Den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Jeg har kommet den lange veien fra Italia for å kaste meg ut i dette kraftkrevende eventyret av et amatørritt, i et land jeg ble glad i allerede for flere år siden.

Vi passerer Oppdal, og begynner på stigningen opp Drivdalen. Av de 17 timene og 28 minuttene løpet varte for min del, er det ikke noe annet øyeblikk som har festet seg sterkere i hjertet mitt, enn det som møter meg da jeg strever meg opp gjennom en sprekk i skydekket og fylles av en vidunderlig ydmykhet idet jeg oppdager et syn i vest.

Jeg må komme tilbake hit, sier jeg til meg selv og lagrer inntrykket, som om det er frosset fast i tiden. Jeg visste ingen ting om moskus eller om Sunndalsfjella og Dovrefjell. Ingen ting om de høye toppene. Og jeg ante ikke at jeg skulle komme til å møte Eirik Bræin Gikling, av alle steder, i Vadsø, Finnmark.

Som skribent og reisende i alle verdens land, søker jeg å oppleve hvert sted gjennom menneskene som er født inn i landskapet og kulturen. Jeg visste ikke at Eirik var født på Sunndalsøra, heller ikke at vi skulle møtes igjen i dette paradisiske norske landskapet.

Hvis det er noe jeg har lært om Norge, må det være at lyset og lufta har en spesiell karakter og kvalitet her. Lufta har en egen duft og gir deg en fornemmelse av at du kan røre den, samtidig som den likevel har noe drømmeaktig og ubegripelig ved seg.

Eirik visste at jeg setter pris på snø og skigåing, og han foreslo en tur gjennom nasjonalparken. Og slik ble det. Den 20. februar dro vi til Kongsvoll, der vi sa farvel til Oddvar, min venns hyggelige far, tok på oss de tunge ryggsekkene og la ut på en tur som skulle komme til å befeste et nært vennskap mellom to menn med dyp kjærlighet til den store hvite stillheten, slik Jack London ville ha formulert det. I en natur der vi kunne utforske alle avskygninger av følelser som fyller et menneske i møtet med slike dimensjoner: følelsen av å være alene i en nærmest uendelig, uutgrunnelig og mystisk natur.

På vei til Sunndal hadde jeg bestemt meg for å kalle den nye boka mi for "Moskusturen". Jeg hadde lest noe om Dovrefjell og visste at det fantes moskus der. Og at det kunne være vanskelig å komme innpå dem. Men på vei mot Reinheim turisthytte oppdaget vi først tolv dyr, på lang avstand, siden seks andre dyr på den "sikre" avstanden to hundre meter. Nå hadde "Moskusturen" virkelig begynt for alvor.

Disse dyrene er fortryllende å betrakte, der de står lett og uanstrengt i snøen, med sine mange hundre kilo. Jeg ble bedre på ski for hver dag som gikk, takket være god veiledning fra Eirik, en mann som vet hva skigåing handler om og som hadde den tålmodigheten som skulle til for å gi de rette råd til en italiensk Bambi på glattisen. Og han gav meg en innføring i landskapet og klimaet, der vi gikk i vind og kulde over viddene i Stropelsjødalen, der to klimasoner møtes på slik en betagende måte:

"Se mot nord, og du har skyene som kaster seg over fjellene i en mektig brytekamp. Se mot sør, og du har sola som skinner. Vi befinner oss midt mellom disse frontene", forklarte Eirik.

Eirik hadde planlagt turen slik at vi skulle overnatte på Salhøbu før vi la ut på den lange etappen til Torbuvatnet, der familien hans har ei lita hytte, Litjbua.

På dette tidspunktet hadde jeg fått motet tilbake, og jeg sa:

"Min venn, jeg tror denne ekspedisjonen bør kalles 'Møtestedet'. Her har vi møttes for å legge ut på vår første tur sammen. Den opplevelsen vi har hatt i hjertet av vinterfjellet vil for alltid være vakkert forankret i her i dette grenselandskapet."

I løpet av fem dager la vi bak oss mer enn ett hundre kilometer, gjennom Reinheimen, til Åmotdalshytta, Salhøbua, Torbuvatnet, Raubergshytta og ned til Grødalen; inkludert en hel dag "hjemme" i Litjbua. Hele tiden med en vennlig velsignelse fra værgudene. De satte kanskje pris på vår tilnærming til naturen?

For når du virkelig tar sjela di med ut i villmarka, vet du aldri hva du kan komme til å finne der, når du åpner dører inn til hjertets ukjente rom, og om det du finner, er noe du kan bære med deg videre i livet.

Vi gikk fra Håkodalen mot Raubergshytta i vidunderlig solskinn, på vår siste dag i fjellet, og vi kjente hvordan en felles følelse av respekt for og kjærlighet til landskapet hadde vokst seg sterk og varig. Nå var "Møtestedet" blitt et virkelig landskap i villmarka og samtidig et symbol for evnen til å dele vakre øyeblikk og opplevelser.

Vi hadde virkelig utviklet et olympisk vennskap, et vennskap som vil vare, helt til fjellene faller...

Tekst: Davide Sapienza
Bilder: Eirik Bræin Gikling
Oversatt til norsk av Arne Ulvund for avisa Driva